STEG FOR STEG 

OVERBEFOLKET HØSTMARKED

“Tror du det kommer noen i det hele tatt, Bente” var spørsmålet jeg fikk servert midt oppi potetskrellingen fredag ettermiddag. Jeg hadde ikke svar, bare en haug med egne spørsmål. For mye poteter, for lite poteter. For mange pappkopper, for få pappkopper. For mange hjelpere, for få hjelpere. Hvem gjør hva, hva har vi glemt, rekker vi alt, når må vi stå opp, må vi ha bestillingslapper til brygget, når skal jeg få tid til å gå på do, hvordan blir været, hvor er cellofanen, vil folk kose seg, hvem blander saft, hvorfor går tida så fort, hvorfor funker ikke varmluften på ovnen, hvem skulle ordne musikk, er bakken for tung å gå opp, får jeg tid til å snakke med alle/noen, er bollene gode, burde vi sikret skråningen…

Burde nok hatt mer kaffe ja 😉

Hodet føltes som en rusten kjetting på en gammel sykkel. På plass, men langt fra like smidig som det burde. Jeg fant noen svar, men i kaoset før, var det ikke alle som fant veien til en praktisk løsning før bokstavene hadde visket seg selv ut igjen. “Noen kommer det jo, vi har jo påmeldte til ølsmakingen hele dagen, og de har kanskje med en sjåfør” ropte jeg tilbake til mannen som måtte i kjelleren for å sette på enda flere etiketter.

Vi regnet sammen alle som sa de ville komme med alle som hadde meldt seg på, doblet tallet i optimismens ånd og dimensjonerte deretter. Vi tok grundig feil. Det kom ikke mellom 60-80. Det kom tett opp mot 400. Det ramlet folk opp bakken. Store og små med gule ark kom spaserende i muntert tempo, og vi hørte rykter om at det stod biler langs veien helt på andre siden av broa, og at innkjørsler og plener var fulle overalt. Våre to reflekskledte 11åringer som skulle dirigert, måtte hentes opp for å hjelpe å fylle på. Og vi andre, som tenkte vi ville ha tid til å snakke med hver og en, løp fram og tilbake og opp og ned og fram og tilbake igjen, så og si hele tiden.

Jeg kjenner på dårlig samvittighet. Jeg hadde gledet meg til å kjase med både den ene og den andre, og fortelle hver og en at det var koselig de kom. Jeg fikk nikket til noen, hilst på noen, fikk gitt en sjelden klem eller to og snakket veldig overfladisk med noen flere. Dere hadde fortjent mer. Derfor dette innlegget. For å fortelle deg at det var koselig du kom. Og for å fortelle deg at neste gang, ja, for det blir en neste gang, da har vi flere vaffeljern, større gryter, hurtigere kaffetrakter, annet betalingssystem, flere benker og bord, bedre disponering av medhjelpere og ikke minst: flere sjokoladeboller…

Takk for at du kom. Takk for at du var tålmodig i køen. Takk for at du gjorde det hyggelig for de andre som også kom!

Velkommen tilbake i begynnelsen av desember. Da blir det bålpannekos og åpen butikk flere kvelder, lansering av juleøl, et mini-marked, samt innsamling av varme klær til en hjelpeorganisasjon du snart skal få høre mer om.

Følg med på facebook og instagram for åpne dager, utvalg og veien videre, så ses vi forhåpentligvis helt plutselig!

Følg og lik oss:
error

Related posts