Nissedal, en kommune helt uten smitte!

Og her må vi vel kanskje banke i bordet, og håpe at bankingen, pluss hyppig håndvask, 1 meters avstand til de fleste rundt oss og få sjeler samlet i hus og hage, er det som skal til for å fortsette å være en flink kommune.

Som dere nok har skjønt, alle dere som følger oss, er det nestsjefen som skriver og holder dere oppdatert på det som er viktig, det som er uviktig og dertil det som er helt uvesentlig fra Fjonebrygg sin side. Siden det er sagt, kan det innrømmes at hun av og til er fristet til å legge mer inn mellom linjene enn hun skriver på dem, og håpe dere leser begge deler uten at forfatteren fremstår som noe annet enn verdig Nobels Diplomatipris (hadde den eksistert). Som nå.
Det er nok å ta tak i og mene noe om. Det er lett, og av og til fristende, å hive seg på meningsutvekslinger både om det ene og det andre. Den siste tiden må vel det ene være valget i USA og det andre være viruset som både spres og muteres.

Om det ene kan hun kort vise til statminister Solbergs uttalelse om at de siste fire årene har vært utfordrende for USAs allierte. En diplomatisk måte å si det på. Når nattefrosten slapp taket utenfor huset i går morges og kaffen nettopp hadde traktet seg opp i nestsjefens digre grønne kopp, var det nesten så hun pustet lettet ut. For selv om USA ligger milevis (opphøyd i nittende) unna, er det nå en gang sånn at verden henger sammen, og realiteten er at personen som styrer (mellom linjene sagt: vanstyrer) USA, på mange måter styrer (vanstyrer) resten av kloden også. Så puh…
Men… det er ikke er enn at en president har vært i gapestokken, så havner den neste der. Og det er her nestsjefen er fristet til å skrive noe. Kan vi ikke la krappe meninger, sleivspark og dømmende ytringer ligge litt? Kan vi ikke bevilge oss en pause i å hamre alskens ytringer opp på alle digitale vegger? Kan vi ikke konsentrere oss om viktigere ting? Jeg mener ikke å si at storpolitikk er uviktig, men du skjønner kanskje hva jeg mener? Nå som meteren kanskje blir en tometer, og antall samlet på et sted skrenkes gradvis mer inn, kan vi ikke da legge ned stridsøksene og krangletendensene og heller bruke energien på måter å ta enda bedre vare på hverandre?
For det er det jeg vil si om det andre. Viruset som spres og muterer. Det kommer til å endre oss for alltid. Det endrer oss hver dag. Noen blant oss får en enda mer kvelende følelse av ensomhet. Noen blant oss må lete etter ny mening med livet fordi alt synes å rakne. Noen har aldri før trengt å bekymre seg for pengene som må inn på kontoen. Noen ser livsverket og drømmene fordufte mellom fingrene på dem. Noen har måttet følge sin kjære til graven på avstand. Noen ser familiemedlemmer kjempe med utholdelige smerter fra andre siden av et vindu på intensivavdelingen. Noen vet rett oss lett ikke hva de skal gjøre.
Vi merker det alle sammen. Det griper så inn i de fleste av oss at vi tidvis kjenner på en maktesløshet vi sjelden har vært borte i før.

I går kveld ble det litt for mye. Nestsjefen har en tendens til å legge altfor mye på egne skuldre, noe som skaper mye tankevrimmel når vi har en bedrift eller to som midt i denne tåka må forsøke å finne en vei gjennom.
Han så det. Sjefen altså. Han med alle etikettene som antyder en “vrien” personlighet, kledte henne opp i den varmeste kjeledressen og plasserte henne bakpå 4hjulingen. Han kjørte henne på kryss og tvers i bygda, og helt uten å vite det, gav han henne en åpenbaring om hvor heldige vi tross alt er, som holder til nettopp her. Lyset som flommet ut av alle vinduene den sene lørdagskvelden, ble som lys i enden av tunellen. Ikke at mørket er så mørkt, men du skjønner (dette også)?
Selv om vi er midt i noe vi ikke ser enden på, vil vi lande på to bein igjen en gang. Året har lært oss uendelig mye, og året har også faktisk gitt oss mye å være takknemlig for. Vi har fremdeles dere, dere har fremdeles oss. Vi vil være her gjennom det, og vi vil være her etterpå. Det viktige blir mer tydelig og alt annet kan vi få lov til å skyve litt unna.

Det ble langt om lite, med mye mellom linjene. Og om nestsjefen skal oppsummere det i den ene setningen som kanskje kunne erstattet hele innlegget, så kan hun si:

Når avstanden er stor og blir større, må vi bli enda flinkere til å våge oss tett på. (Ikke bokstavelig talt… vi har jo meteren vi må holde 😉 )

Håper dere alle har det bra, der dere er!