Gastronomiske lykketreff?

Det er vel kjent for de fleste at sjefen opprinnelig er fra Belgia. Han er på mange måter mer norsk enn de fleste nordmenn, der han flisespikker på skrivefeil og grammatikk, samt knuser norske ord og uttrykt sønder og sammen i utenlandsk skråblikk på merkelige sammensetninger. Det hender han stunder hjem. Hjem til timelange sykkelturer, blåskjellbøtta, pommes frites og kulinariske opplevelser både i fast og flytende form. Siden landegrenser er hermetisk lukket og utfart “hjem” har vært en umulighet litt for lenge, har nestsjefen valgt å forsøke å gi han litt hjemmefølelse borte. Eller bortefølelse hjemme. Alt ettersom.

21. juli er den belgiske nasjonaldagen. I skrivende stund er det i morra. Nestsjefen har googlet, lest og studert, og landet på at det er fullt mulig å gi mannen en liten smak av den gang da, på selve dagen. Formiddagen i dag har hun brukt på å finslipe kjøttkniven, kutte kvadratiske biter av halve oksen, grine over løken, brune kjøttet og ikke minst: koke ut hver omgang med godt belgisk (hjemmebrygget) klosterøl. Hun står der og har all verdens med tid til å tenke på livet. Som det er og som det kanskje var. Det ene etter det andre legges i gryta og hun kan ikke annet enn å undre seg over hvem som kom på å kombinere så mye forskjellig og komme unna med det. Såpass vellykket at gryteretten nå antakelig er Belgias nasjonalrett. Vi har lett for å tenke at det er en anerkjent kokk med stjernestatus i alle verdenshjørner som har forsket, grublet, kombinert og testet seg fram til dette. Nøyaktige mål ned til grammet, koketid angitt ned på sekundnivå, hver minste ingrediens håndplukket og fraktet på sølvfat av utvalgte bønder med sans for det de holder på med. Og så videre. Eller kanskje ikke.

Kanskje er det hele kommet i stand som et gastronomisk lykketreff. Kanskje stod hun der på kjøkkenet, med noen kilo av naboens slakt og var i beita for det meste i oppskriftene som var arvet gjennom generasjoner. Kanskje hadde mannen slumpet til å invitere godseieren på middag dagen derpå og gode råd var virkelig dyre. La oss si at det var sånn det begynte. Vi kaller henne Berthaa. Vi sier at hun er gift med Hendrik og sammen har de snørrungene Bart og Emma. Det er altså dagen før godseieren med magevolum som en oppblåst Obelix kommer med sin frue på slep for å snakke avling, åkermål og erstatning for vintønna som sprakk under forrige års flasking. Hun kikker hardt på mannen og ønsker han dit pepperen gror når han uten så mye som en kalori forspilt befaler henne ikledd forkle og slenger kjøttstykket på benken. “Du finner vel på noe!” nærmest hoster han på vei ut døra, der han tar sikte på hjørnet av tomta hvor førstehjelpsflaskene står kaldt lagret for situasjoner som dette. God mat, må nemlig ha godt drikke. Berthaa kutter løk så øynene fosser. Hun vet hva som skjer der ute. Hendrik velger flasker som han alltid gjør det, og innen han er tilbake på kjøkkenet, er de fem hun ba om redusert til knappe to. Hun serverer ham noen velvalgte gloser og ber han se til de to som sloss faretruende nærme bekken utenfor. Mens kjøttet brunes i den digre panna, stikker hun nesa inn på spiskammeret. Det er skrantent som før lønning og ut på benken settes kun eplesirup og et utvalg tørkede urter. Hun sukker høyt og på innpusten fornemmer hun lukten av sterk sennep. De neste sukkene blandes med femten nye velvalgte harde ord, for aller lengst inne i et hjørne av skatollet ute på ganga finner hun bakebolla hun trodde noen hadde stjålet. Den er full av opprevne grovbrødskiver, grapset sammen med sennepen hun ikke trodde hun hadde. Volumet på en sint og overarbeidet husmor er ikke for lydømfintlige sarte sjeler. Det er ikke lenger bare mannen hun ønsker dit pepperen gror, og som utløp for all verdens frustrasjoner, slenger hun hele gørra ned i gryta. Til helv… med Obelix, åkermål og penpynta bestestue. Hun har fått nok. Hun er overmoden for datidens spaferie med muntre venninner, stikker veien om vintønna som ikke sprakk og tapper opp en kagge til seg selv. Gryta får bare leve sitt eget liv, spiselig blir det sikkert ikke likevel.

Berthaa våkner fra ettermiddagsluren noen timer senere med tom kagge over magen og forkle som solskjerming nederst ved bekken. Nabokjerringa snorker høyt på et pledd ved siden av. Det lukter godt fra huset. Veldig godt. Det tar henne nitten raske steg å komme seg inn på kjøkkenet og to byks før lokket kan lettes. Wow. Det lukter ren lykke fra nedi der. Hintet av timian, nellik og laurbær, den kraftige dunsten av vellagret hjemmebrygg og de sterke notene av sennep og eplesirup veller opp mot henne og hun kjenner plutselig på en stolt klump i halsen. Hun skjønner storhet når hun ser det. Dette er et sånt øyeblikk. Det er onsdag. Det er ettermiddag. Det er hennes kjøkken. Hennes gryte. Hennes oppfinnelse. Snorkingen utenfor har stoppet og nå er det to neser nedi gryta. Dette er for godt for dagen derpå og han med magen. Dette er en rett for nuet. Det skjønner de begge.

Sånn liker jeg å tro det var. Starten på den belgiske retten Stoofvlees. Beef Stew. Biffgryte. Den som gjennom tidene har fått mange nestenkopier og er laget til glede for titusener store og små. Den som helst skal serveres med pommes frites, men like gjerne kan serveres med god hjemmelaget potetstappe. Den som står på menyen vår i morgen. Nestsjefen har tolket og analysert en rekke forskjellige oppskrifter og kommet frem til den et norsk kjøkken kan klare å lage. Det er ikke laget enorme mengder, men det bør holde til endel porsjoner. Og forhåpentligvis også en liten porsjon til sjefen, som akkurat nå (mens gryta putrer på fjerde timen) svinser rundt der inne og skulle ønske den var ferdig…

Onsdag 21. juli feirer vi dagen med KUN mat og drikke som er autentisk belgisk. Det vil si at vi kaster hele vår normale meny langt bort og bare unntaksvis smeller sammen en pizza eller litt lapskaus på bestilling. Onsdag blir det belgiske vafler, belgisk gryterett og belgisk øl både fra egen produksjon og importert fra sjefens hjemland. Forresten virkelig verd en smak!

Ta turen innom mellom 12-18, og feir dagen sammen med oss:-)

PS: Historien om Berthaa, Hendrik, Bart, Emma og nabokjerringa er fullstendig oppdiktet og formet inne i nestsjefens hode mens tårene hennes flømmet over av løken og kjøttkrafta ble blandet med de to som ble igjen etter at hun ba om fem.

Et utvalg av sjefens belgiske favoritter kan skjenkes i glass hos oss!

TILLEGG, SKREVET ETTER AT SJEFEN OPPDAGET INNLEGGET, OG BRUKE FLISESPIKKEREN I SEG TIL Å KOMMENTERE:

BERTHAA. Navnet altså. Ok, det staves kanskje med en a på slutten, men greia er den at:

  1. Nestsjefen googla gamle Belgiske navn og oppdaget at noen ytterst få skrev det med to A’er på slutten, noe hun syntes var stilig, så derfor!
  2. Berthaa fra dåpen av har måttet stave sitt eget navn med en A for mye, fordi soknepresten i den lille kirken nærmest gården både skalv på hånden, skrev som en lege og hadde vært på prøvesmaking i tre omkringliggende grender da han skrev ut dåpsattesten.

Derfor, kjære sjef, forblir navnet til Berthaa skrevet i fortellingen slik hun selv har måttet, alle disse årene!