Kategori: NYHET

Noen ord på vei mot restriksjonssommer nr 2

Noen ord på vei mot restriksjonssommer nr 2

Vi vet enda lite om hvordan sommeren vil se ut. Vi vet egentlig ingenting. Og vi skjønner det. Vi respekterer det. Vi er selvfølgelig helt enige i at vi må vente og se, og justere drift etter de til enhver tid gjeldende regler, anbefalinger og råd som blir gitt for å hindre at smitten brer seg.

Jeg har likevel lyst å komme med noen ytringer. Det er nemlig ikke lett å holde driften i gang og motivasjonen oppe når en er liten på et lite sted og fremdeles er i en oppstartfase.

Da landet gikk i dvale for litt over et år siden, stod vi rett foran en påske med solide planer om uteservering, afterski, pizza flyende ut av ovnen, takeaway og nye brygg laget i en alkoholstyrke som bare kan skjenkes, ikke selges. Siden november 2019 hadde sjefen brygget opp store mengder, som ville gi oss en grei omsetning i påskeuka så ombyggingen vi hadde planlagt mellom påske og sommeren kunne settes i gang.
Som vi alle vet, ble påska 2020 avlyst, nedstengt og rimelig amputert pga viruset som måtte stoppes.

For vår del gav det oss et utgangspunkt langt nede på minussiden, noe som stoppet det meste. Vi hadde planlagt å bruke stilleperioden til å begynne ombygging til bryggeri innerst i kjelleren. Vi hadde planer om å få på plass et fint delvis overbygd uteområde med nye utemøbler. Vi var også på vei til å gjøre nødvendige investeringer på systemet som holder orden på varelager, bestillinger og kafédrift osv.
OG – ikke minst: Vi hadde allerede gjort relativt store innkjøp som skulle inngå i et nytt konsept vi hadde lagt ned utallige timer på å forberede gjennom hele vinteren, som skulle starte opp i slutten av mai.

Når en er liten på et lite sted, er det også lite som skal til før en er i “kroken på døra”situasjonen. Vi var der i fjor på denne tiden. For hvordan skulle vi kunne klare å komme i mål før sommeren helt uten inntekt. Når usikkerheten før sommeren var så stor som den var, og det negative etterslepet etter en avlyst påske gravde så dypt i vår private økonomi, var det rett før. For utgiftene forsvant ikke. Bare inntektene.

Vi valgte å prøve. Bedre med litt åpent, om enn i en annen stil enn vi hadde ønsket, enn å stenge helt og betale ned på utstyr og lån som fremdeles hadde noen år med avdrag igjen på seg. Sommeren gikk greit. Når folk spør, svarer vi det. For den gikk greit. MEN – siden den startet langt nede på minussiden, og siden vi måtte nedtone driften betraktelig pga restriksjoner, kom vi ikke nok på plussiden til å kunne starte med ombygging etter at sommeren lukket dørene til en ny stilleperiode.

Høsten kom, vinteren kom, jula kom, vinterferien kom, og nå kom også en ny påske. Fremdeles med såpass inngripende tiltak, at det å holde åpent de dagene vi kunne ha holdt åpent, vil koste oss mer enn vi klarer å få inn. Etterslepet er nå enda større. Diverse svært kostbart arbeid vi igangsatte mot slutten av 2019 som var nødvendig for å kunne begynne ombyggingen til bryggeri mellom påsken og sommeren 2020, måtte fullføres og må betales, uten den inntjeningen et ferdig bryggeri ville gitt oss sesongen 2021.

Hva nå? Vi er der igjen. Hva nå?
I dag tok vi avgjørelsen om å stoppe ombyggingen. Utsette den til etter sommersesongen. Vi risikerer med det å ødelegge hele inntektsgrunnlaget for 2022, men vi ser ikke en annen mulighet. For det er ikke bare selve ombyggingen som må på plass, det er også nytt bryggeutstyr, nye gjærtanker osv med rimelig høy prislapp på. Kort sagt er et ferdig bryggeri det som må til for å kunne søke statlig bevilling og produsere for salg til butikker, hotell, restauranter, Vinmonopolet, Gulating osv. Og søknadsprosessen ift statlig bevilling tar i seg selv mellom 6-12 mnd. Det som kan gi oss en jevn inntekt året rundt, ikke bare inntekt som nå noen mnd hver sommer.

Vi har lyst å være åpne om dette. Rett og slett så dere vet at vi ikke er der vi har lyst å være, men at vi jobber så godt vi kan med å forsøke å komme dit. Det blir kafédrift denne sommeren. Det blir noen sykkelturer i området. Det blir mulighet for ølsmaking. Det blir bare ikke i omgivelser helt som vi hadde håpet på.

Vi håper dere er med oss likevel. At dere tåler å sitte på piknikbenker under et rødt telt en sesong til, og drikke kaffe av IKEAkopper. At dere skjønner at menyen ikke kan være lang som en dorull eller utvalget som midt på Karl Johan. At vi kanskje heller ikke i år kan ansette noen på kjøkkenet fordi det er for lite, og at vi to antakelige er hele staben som dekker både morraskift, dagskift og kveldsskift.

Vi har falt til ro med at sånn er det bare. Det gav oss umiddelbart lettere skuldre å ha bestemt oss for at det er godt nok. Så i dag tar vi oss en pause ute i sola, fyrer opp bålpanna, jekker en kork eller to og nyter hjemmelaga potetsalat på grillmaten. Det er påske.

Tusen takk for at du er med oss videre. Vi setter uendelig stor pris på hver og en av dere! Nyt dagene 🙂

SMITTEVERN I PÅSKA

SMITTEVERN I PÅSKA

Vi har ikke åpen kafe i påsken, men sjefen har planer om å dra fram vaffeljernet og sette på kaffe, om det blir fint vær og dere kan sitte/stå ute i (forhåpentligvis) sola. Grunnen til at vi ikke kan ha dere sittende inne, er rett og slett fordi lokalet er for lite.

Ølutsalget er inne i kafeen, men vi ber om at kun en handlende er inne om gangen. Ikke at vi regner med kolonnekjøring opp bakken og kø rundt huset, men du skjønner… det kan jo hende at flere enn en bil kommer rullende opp samtidig.

Kommer du fra et område med mye smitte, ber vi deg ha på munnbind. Vi gjør det samme. Avstand, håndsprit og bli hjemme om du er syk er så innarbeidet at vi knapt trenger å nevne det. Men nevner det likevel.

Da er det bare å ønske velkommen den 31/3 mellom 12.00-18.00 om du har lyst å kjøpe med deg noe øl 🙂

OMBYGGING

OMBYGGING

Han jobber utrettelig der nede. Det hamres, meisles, pusses og… ja, du vet, alle sånne greier som må til for å forvandle en kald og mørk betongkjeller til et lyst og fint lokale hvor øl kan brygges. Akkurat nå holder han på med slukene i gulvet. Tre inne i selve bryggerommet, en i kjølerommet, en der kjølevifta skal henge og en inne på lagerrommet. Glemte jeg å nevne den på det lille rommet en av og til må løpe til, om en har holdt seg for lenge etter for mye kaffe? Den også. Oppe i stua, på skrå over, sitter nestsjefen og forsøker å redigere både det ene og det tredje. Det andre er det du leser nå. Men det er ikke lett. Hele huset rister. Hadde jeg satt en kartong med fløte på gulvet ved siden av meg, hadde den blitt smør før jeg hadde kunnet stave MINORITETSLADNINGSBÆRERDIFFUSJONSKOEFFISIENTMÅLINGSAPPARATUR.

Det er ikke store plassen der nede, men nok til at vi kan 6doble produksjonen og ha alt plassert på faste plasser, mot at vi nå må flytte inn og ut, stu sammen det som ikke brukes i øverste etasje og krabbe opp og ned veldig mange trappetrinn med både utstyr, fulle flasker og ingredienser. Det blir en ny tid.

Nestsjefen er imponert. Han er mye rart, han der nede, og dømmer du etter etikettene på flaskene, er ikke alle hans personligheter nødvendigvis de letteste å omgås. MEN… hjelpes meg som han jobber. Når morrakaffen er slurpet opp og han har trøkket i seg brødskivene nestsjefen tvinger i han, stikker han ned. Det er så vidt han tar pauser for å tygge i seg lunsj og andre greier hun som lager smør i etasjen over mener han trenger i løpet av dagen. Først når klokka nærmer seg leggetid for alle under 10, kommer han opp. Han rister støvet av seg, senker seg i badekaret og sovner på sofaen med en god porsjon middag i magen. Og så er det på’n igjen. Dagen etter. og den etter der. Ja, du skjønner tegninga?

Bryggeriet blir ikke ferdig før sommeren. Dessverre. Så det blir ingen omvisning der inne før sommeren 2022. Planen er et eget publikumsrom rett innenfor den grå døra. Veggen mellom publikumsrommet og bryggeriet blir kledt med glass fra navlehøyde og opp, og får en bardisk som det er mulig å sette fra seg prøveglassene på.
Mellom sommerslutt 2021 og sommeråpning 2022 er håpet at vi kan sette igang søknadsprosessen for å få statlig bevilling. Det vil gjøre det mulig å selge til butikker, restauranter og hoteller i området.

Sånn. Da vet du litt. Og trenger du smør, kan du levere kartongen med fløte til meg, stave MINORITETSLADNINGSBÆRERDIFFUSJONSKOEFFISIENTMÅLINGSAPPARATUR, og vipps…

Nissedal, en kommune helt uten smitte!

Nissedal, en kommune helt uten smitte!

Og her må vi vel kanskje banke i bordet, og håpe at bankingen, pluss hyppig håndvask, 1 meters avstand til de fleste rundt oss og få sjeler samlet i hus og hage, er det som skal til for å fortsette å være en flink kommune.

Som dere nok har skjønt, alle dere som følger oss, er det nestsjefen som skriver og holder dere oppdatert på det som er viktig, det som er uviktig og dertil det som er helt uvesentlig fra Fjonebrygg sin side. Siden det er sagt, kan det innrømmes at hun av og til er fristet til å legge mer inn mellom linjene enn hun skriver på dem, og håpe dere leser begge deler uten at forfatteren fremstår som noe annet enn verdig Nobels Diplomatipris (hadde den eksistert). Som nå.
Det er nok å ta tak i og mene noe om. Det er lett, og av og til fristende, å hive seg på meningsutvekslinger både om det ene og det andre. Den siste tiden må vel det ene være valget i USA og det andre være viruset som både spres og muteres.

Om det ene kan hun kort vise til statminister Solbergs uttalelse om at de siste fire årene har vært utfordrende for USAs allierte. En diplomatisk måte å si det på. Når nattefrosten slapp taket utenfor huset i går morges og kaffen nettopp hadde traktet seg opp i nestsjefens digre grønne kopp, var det nesten så hun pustet lettet ut. For selv om USA ligger milevis (opphøyd i nittende) unna, er det nå en gang sånn at verden henger sammen, og realiteten er at personen som styrer (mellom linjene sagt: vanstyrer) USA, på mange måter styrer (vanstyrer) resten av kloden også. Så puh…
Men… det er ikke er enn at en president har vært i gapestokken, så havner den neste der. Og det er her nestsjefen er fristet til å skrive noe. Kan vi ikke la krappe meninger, sleivspark og dømmende ytringer ligge litt? Kan vi ikke bevilge oss en pause i å hamre alskens ytringer opp på alle digitale vegger? Kan vi ikke konsentrere oss om viktigere ting? Jeg mener ikke å si at storpolitikk er uviktig, men du skjønner kanskje hva jeg mener? Nå som meteren kanskje blir en tometer, og antall samlet på et sted skrenkes gradvis mer inn, kan vi ikke da legge ned stridsøksene og krangletendensene og heller bruke energien på måter å ta enda bedre vare på hverandre?
For det er det jeg vil si om det andre. Viruset som spres og muterer. Det kommer til å endre oss for alltid. Det endrer oss hver dag. Noen blant oss får en enda mer kvelende følelse av ensomhet. Noen blant oss må lete etter ny mening med livet fordi alt synes å rakne. Noen har aldri før trengt å bekymre seg for pengene som må inn på kontoen. Noen ser livsverket og drømmene fordufte mellom fingrene på dem. Noen har måttet følge sin kjære til graven på avstand. Noen ser familiemedlemmer kjempe med utholdelige smerter fra andre siden av et vindu på intensivavdelingen. Noen vet rett oss lett ikke hva de skal gjøre.
Vi merker det alle sammen. Det griper så inn i de fleste av oss at vi tidvis kjenner på en maktesløshet vi sjelden har vært borte i før.

I går kveld ble det litt for mye. Nestsjefen har en tendens til å legge altfor mye på egne skuldre, noe som skaper mye tankevrimmel når vi har en bedrift eller to som midt i denne tåka må forsøke å finne en vei gjennom.
Han så det. Sjefen altså. Han med alle etikettene som antyder en “vrien” personlighet, kledte henne opp i den varmeste kjeledressen og plasserte henne bakpå 4hjulingen. Han kjørte henne på kryss og tvers i bygda, og helt uten å vite det, gav han henne en åpenbaring om hvor heldige vi tross alt er, som holder til nettopp her. Lyset som flommet ut av alle vinduene den sene lørdagskvelden, ble som lys i enden av tunellen. Ikke at mørket er så mørkt, men du skjønner (dette også)?
Selv om vi er midt i noe vi ikke ser enden på, vil vi lande på to bein igjen en gang. Året har lært oss uendelig mye, og året har også faktisk gitt oss mye å være takknemlig for. Vi har fremdeles dere, dere har fremdeles oss. Vi vil være her gjennom det, og vi vil være her etterpå. Det viktige blir mer tydelig og alt annet kan vi få lov til å skyve litt unna.

Det ble langt om lite, med mye mellom linjene. Og om nestsjefen skal oppsummere det i den ene setningen som kanskje kunne erstattet hele innlegget, så kan hun si:

Når avstanden er stor og blir større, må vi bli enda flinkere til å våge oss tett på. (Ikke bokstavelig talt… vi har jo meteren vi må holde 😉 )

Håper dere alle har det bra, der dere er!